Jeg har to nyttårsforsett for 2016: Å bli så god som mulig i triatlon, i tillegg til å ha et fint år med min ganske nyervervede kone, Mari. Første januar klokka sju sitter jeg derfor på flyet på vei til Lanzarote. Ved siden av meg sitter Mari, og et sted under meg i bagasjerommet ligger sykkelen, våtdrakten, joggeskoene og et lass med treningstøy. Vi er på vei til Fariones Playa Suite Hotel i Puerto del Carmen, sydøst på Kanariøyenes Lanzarote.
Vi ankommer hotellet på ettermiddagen etter en sømløs reise. Dette er ikke et typisk treningshotell. Jeg er vant med treningshoteller med en beliggenhet som gjør at man kun har lyst til å trene, fordi det ikke er noe annet å gjøre. Heldigvis har jeg ikke tatt med Mari til et slikt sted. Hotellrommet er stort, nyoppusset og med kjøleskap, mikrobølgeovn, internett og balkong. Vi har til og med utsikt til havet som bare er hundre meter unna. Hundre meter andre veien er vi midt i Puerto del Carmen med 300 restauranter og nesten like mange butikker. Jeg begynner å frykte at dette er et sted som kun byr på shopping og gatevandring – to aktiviteter som sliter meg ut langt mer enn svømming, sykling og løping.
Det er på tide med rekognosering av treningsfasilitetene. Vi starter med Centro Deportiva Fariones, treningssenteret som kun ligger to minutters rolig gange unna hotellet. Det er et nydelig senter med tennisbaner, minigolf, boblebad, badstue, bar og solstoler. Vel, ingenting av det bryr meg egentlig, så jeg går rett til oasen. De har 25 meters oppvarmet utendørs svømmebasseng med flere ledige baner! Dette er noe annet enn overfylte bassenger i Oslo. I tillegg har de toppmoderne styrkerom, tredemøller og alle slags kondisjonsapparater. Jeg hopper i vannet og svømmer meg inn i feriemodus. Mari setter seg i en solstol med en bok og slapper av. Her kommer vi til å bruke mye tid i dagene fremover.
Uten mat og drikke..
Idrettsutøvere er primitive vesener. Når treningen er over vil jeg ikke sette meg til rette ved siden av Mari og lese – jeg vil ha mat. Med en gang. Selv om jeg prøver å holde sutringen til et minimum føler nok Mari at hun har med et barn på tur. Jeg går målrettet tilbake til hotellet og mot middagsbuffeten. Jeg når nesten fram til inngangen før jeg kjenner noen ta hardt tak i øret mitt og dra meg vekk. Mari skal ikke på noen buffet når vi er omringet av spennende restauranter. ”Maten er noe av det som gjør ferien spennende”, sier hun. ”De har jo mat på buffeten også”, mumler jeg surt, mens jeg følger lydig etter. Jeg hadde tross alt to nyttårsforsett.
30 minutter senere sitter jeg med et tilfreds glis tvers over gata fra hotellet på den kinesiske restauranten New World. Jeg har fått meg en nydelig femretters til 15 euro, og jeg ble til og med mett!
Dagen etter starter med frokostbuffet på hotellet. Ubegrenset med mat, ferskpresset appelsinjuice, yoghurt, omelett, grovbrød, nøtter, tørket frukt, solsikkekjerner, frokostblanding og mye mer. Jeg er i himmelen. Jeg lar maten synke litt før jeg starter dagens trening med en løpetur på stranda rett utenfor hotellet. Og det er ikke en hvilken som helst strand. Dette er stranda der startskuddet til Ironman Lanzarote går hvert år. Mens jeg løper noen runder frem og tilbake ser jeg open water-svømmere teste Ironman-løypa. Ironman Lanzarote går ikke før i midten av mai, men det er åpenbart flere enn meg som drar hit for triatlontrening på vinterstid. Etter en drøy time rolig løping på stranda og langs strandpromenaden løper jeg til treningssenteret. Her kjørerer jeg 30 x 45 sekunder intervaller på tredemølla. Etter totalt 26 km løping er jeg god og mør i beina, så jeg hopper rett i bassenget og svømmer av meg litt melkesyre. Mari har allerede startet dagen i banen ved siden av.
Naturskjønne Lanzarote
Etter en lunsjpause er det klart for dagens siste økt – sykling. Ironman Lanzarote er den mest naturskjønne Ironmankonkurransen jeg har vært med på. Det er bare to år siden jeg deltok, allikevel blir jeg overrasket over hvor vakker øya er når jeg sykler nordvest mot den storslåtte vulkanparken, Timanfaya. Lanzarote har rett og slett imponerende natur; strender, gressletter, vulkanfjell, øde vulkanlandskap, palmer og frodige områder. Koselige hvitkledde landsbyer går i ett med resten av naturen og de høye klippene stuper rett ned i Atlanterhavet – imponernde.
Etter endt treningsdag er jeg sliten og ikke minst sulten. I dag har Mari sett for seg en restaurant som er ratet som en av de beste på TripAdvisor. Haken er at den er 15 minutters gange fra hotellet, mens hotellbuffeten er på hotellet. Jeg følger lydig etter i dag også. Når jeg sitter langs strandpromenaden på Himalaya Restaurant, stappmett på en indisk lammerett – angrer jeg ikke. Denne restauranten kan anbefales på det sterkeste – selv storspiste triatleter blir mette!
Og sånn går no dagan. Jeg sover, trener, spiser, trener, leser bok i sola, spiser, sover. For Mari sin del er det litt mer variert aktivitet. Jeg hygger meg – og tro det eller ei, det gjør Mari også. Dette er stedet for de treningsivrige som har med seg reisefølge med intensjoner utover det aktive. Her kan alle trives.
You might also like
